1 Innledning

1.1 Innledning

Figur 1: Bilde av bybuss klasse 1 (Foto: Ruter)

 

 

Bilde av togstasjon med ledelinje

Figur 2: Togstasjon med ledelinje og oppmerksomhetsfelt (Foto: Rudolph Brynn)

Tilgjengelighet til offentlig transport er nødvendig for at så mange som mulig skal kunne benytte den, både av økonomiske, samfunnsmessige og miljømessige hensyn. Transport utgjør mellom 10 og 20 % av BNP i Europa. Å kunne ha likeverdig tilgang til persontransport er samtidig en forutsetning for å kunne ta utdannelse, arbeid og delta sosiale nettverk. Mange opplever i dag problemer med å benytte offentlig transport på grunn av manglende tilgjengelighet til ett eller flere ledd i reisekjeden.

Universell utforming og tilgjengelighet til offentlig transport er helt sentralt både for likestilling og for å sikre at alle har likeverdig tilgang til for eksempel arbeid, utdanning og det å kunne ta del i samfunnslivet. Det utgjør også en sentral del av FNs bærekraftsmål, herunder

  • Bærekraftsmål 3 God helse
  • Bærekraftsmål 8 Anstendig arbeid og økonomisk vekst
  • Bærekraftsmål 9 Innovasjon og infrastruktur
  • Bærekraftsmål 10 Mindre ulikhet
  • Bærekraftsmål 11 Bærekraftige byer og samfunn
  • Bærekraftsmål 12 Ansvarlig forbruk og produksjon
  • Bærekraftsmål 13 Stoppe klimaendringene
  • Bærekraftsmål 17  Samarbeid for å nå målene
FNs bærekraftsmål

Figur 3: FNs bærekraftsmål (Kilde: FN.no)

Når det gjelder lovgivning går vi inn på dette også under hvert temakapittel, men på overordnet nivå skal nevnes Likestillings- og diskrimineringsloven (se Vedlegg 1 i denne portalen for gjennomgang av loven), som krever universell utforming i Norge, blant annet innen transport. Dette grunnleggende prinsippet er viktig for såvel utforming av kjøretøyer og infrastruktur som for utøvelse av tjenester. For eksempel, dersom transporttjenesten ikke er universelt utformet, men kun gjort tilgjengelig, så må det ofte ytes assistanse for at en person med nedsatt funksjonsevne  skal kunne benytte tjenesten  Et eksempel er rampe ved ombordstigning om bord på busser. Dersom rampene ikke felles ut av sjåføren vil tjenesten ikke være tilrettelagt, og det vil i praksis føre til indirekte, ulovlig forskjellbehandling jf. likebehandlings lovens §§ 6 og 8.

Internasjonalt og nasjonalt er særlig FN Konvensjonen for rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) viktig, den slår fast rett til  tilgjengelighet blant annet av transport:

“Artikkel 9 Tilgjengelighet
1. For at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal få et selvstendig liv og kunne delta fullt ut på alle livets områder, skal partene treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne på lik linje med andre får tilgang til det fysiske miljøet, til transport, til informasjon og kommunikasjon, herunder informasjons- og kommunikasjonsteknologi og – systemer, og til andre tilbud og tjenester som er åpne for eller tilbys allmennheten, både i byene og i distriktene. Disse tiltakene, som også skal inkludere å identifisere og fjerne det som hindrer og vanskeliggjør tilgjengeligheten, skal blant annet gjelde for:
a) bygninger, veier, transport og andre innendørs og utendørs tilbud, herunder
skoler, boliger, helsetjenestens lokaler og arbeidsplasser, (…)”

Norge har ratifisert CRPD. Se FN-konvensjonen om rettar til menneske med nedsett funksjonsevne (CRPD) – regjeringen.no for mer informasjon.

 

I denne veilederen finner du sammenfattet alle krav som må oppfylles for at passasjertransport med jernbane og buss skal være universelt utformet.

Vei- og banetransport er for mange en viktig del av reisekjeden og alle ledd i en slik kjede må være universelt utformet og henge sammen, slik at alle skal få likeverdig tilgang til transporten.

Derfor tar veiledningen opp ikke bare nødvendige krav til transportmidlene, men også til infrastrukturen rundt disse, til informasjon og IKT, til utøvelse av transportrelaterte tjenester, brukermedvirkning, anbudsprosesser og annet som berører universell utforming i buss- og banetransport.

Det er også et eget vedlegg med relevant lovgivning og et med oversikt over relevante standarder..

1.2 Terminologi

  • Buss klasse I: kjøretøy som er innrettet med ståplasser for å gi mulighet for hyppig på- og avstigning (KILDE: Europa-Parlamentets og Rådets Direktiv 2001/85/EF, Vedlegg VII).
    • Merknad: Buss klasse I benyttes i bymessige strøk og har hastighet på høyst 70 km/t.
    • Merknad: Omfatter også bussklasse A og leddbusser.
  • Buss klasse II: kjøretøy som hovedsakelig er innrettet med sitteplasser og konstruert for å ta med stående passasjerer i midtgangen og/eller i et område som ikke er større enn det som er avsatt til to dobbeltseter (KILDE: Europa-Parlamentets og Rådets Direktiv 2001/85/EF, Vedlegg VII).
    • Merknad: Buss klasse II benyttes som regel i forstadstrafikk og regionkjøring og til tider langrutekjøring og har hastighet på høyst 80 km/t.
    • Merknad: Omfatter også bussklasse B og leddbusser.
  • Buss klasse III: kjøretøy som utelukkende er innrettet med sitteplasser og som i hovedsak brukes for langrutekjøring og turkjøring. (KILDE: Europa-Parlamentets og Rådets Direktiv 2001/85/EF, Vedlegg VII).
    • Merknad: Høyest tillatte hastighet er 100 km/t.
  • Infrastruktur – omfatter knutepunkter, byttepunkter og endepunkter, herunder stasjoner, holdeplasser og terminaler, bygninger i tilknytning til buss- og banetransport som benyttes av publikum, automater, IKT og annet.
  • Brukermedvirkning – involvering av de som bruker et produkt eller en tjeneste, i denne sammenheng passasjerer på ferger og hurtigbåter.
  • Informasjon – formidles over høyttaler, monitorer, lydfyr, skilting og annet.
  • Tjenester – kundebehandling overfor passasjerer

1.3 Avgrensning

  • Veilederen omfatter passasjertransport som er underlagt konsesjon for et gitt ruteområde og offentlige anskaffelser.

1.4 Målgruppe

Målgruppen for veilederen er oppdragsgivere og operatører innen buss- og banerelatert passasjertransport.