Innledning

Denne oversikten viser de mest sentrale lovene og forskriftene på områder som berører passasjertransport med buss og bane, infrastruktur, IKT og annet, samt overordnet lovgivning for universell utforming, som likestillings og diskrimineringsloven.

Figur 43 Lovbok (Foto: Rudolph Brynn)

Universell utforming og lovgivning

Universell utforming er prinsippet om likeverdig tilgang til noe, for eksempel bygninger, transport eller IKT, for alle.  Krav til universell utforming gis i dag i norsk og internasjonal lovgivning, veiledninger, håndbøker og standarder. Det er et hierarki mellom disse krav typene, der lovene rangerer høyest, mens standarder og håndbøker spesifiserer og utdyper kravene i lovene.

Historisk sett har utviklingen av lovgivning foregått over en lang periode, både i Norge og i EU. Det følgende er en kort gjennomgang.

I Norge hadde NOU 2001:22 Fra bruker til borger (Manneråkutvalget) som et av sine forslag å pålegge departementene å gjennomgå lovverket, for å vurdere om det måtte utfylles eller presiseres. Utredningen fra 2001 hadde avdekket svakheter og mangler blant annet på områdene byggverk og tjenester[i].

Stortingsmelding St.meld.nr.40 Nedbygging av funksjonshemmende barrierer fra 2003 arbeidet videre med dette og foreslo lovendringer på områder som valglov, utdanning, tjenester på sosial- og helseområdet og i arbeidslivet. Så langt fokuserte man med andre ord på sektorlovgivning, heller enn generell diskriminerings- og tilgjengelighetslovgivning. NOU 2001:22 ble fulgt opp av statusrapporten «Full deltakelse for alle? Utviklingstrekk 2001-2006» som konkluderte med at på sentrale områder som transport, IKT, arbeid, boliger og økonomi hadde det «skjedd lite som har hatt direkte virkning for den enkelte»[ii].

Utvalget som sto bak rapporten uttrykte tilfredshet over at et offentlig utvalg på det tidspunkt hadde utredet en antidiskrimineringslov, men var bekymret for at arbeidet tok lang tid, med henblikk på betydningen av en klar og tydelig antidiskrimineringslov med krav om tilgjengelighet på alle samfunnsområder. NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet. Rettslig vern mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne. Bedret tilgjengelighet for alle (Syseutvalget)[iii] var et viktig skritt på vei mot en norsk antidiskrimineringslov, blant annet konkluderte Syseutvalget med at «Universell utforming kan gjøres til rettsplikt».

Ot.prp.44 (2007-2008) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) inneholdt et «Forslag til lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven)». Dette var en konkret oppfølging av Syseutvalgets konklusjoner. Basert på dette trådte Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven i kraft fra 2009, og ble senere erstattet av likestillings- og diskrimineringsloven.

I EU har arbeidet for en antidiskriminerings- og tilgjengelighetslovgivning hatt en annerledes historie, på grunn av tvil hos flere av medlemslandene om hvor mye myndighet det europeiske fellesskap skulle gis på dette området, som flere land mente at naturlig skulle høre under nasjonalstatens myndighet. Det var først fra 1995 at EU fikk myndighet til å utvikle programmer og tiltak som berørte personer med nedsatt funksjonsevne, blant annet HELIOS I og II programmene der Norge deltok.

Grunnlaget for EU-samarbeidet er traktater som inngås mellom medlemslandene, for eksempel Amsterdamtraktaten og Nicetraktaten. EU har, med fullmakt fra traktatene, vedtatt regelverk mot diskriminering, bl.a. på grunnlag av nedsatt funksjonsevne, og krav om tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne i bl.a. transportsektoren og på IKT-området. Det var Amsterdamtraktaten av 1997 som i Artikkel 13 etablerte hjemmel for EU til å utvikle lovgivning i form av direktiver og forordninger som berører personer med nedsatt funksjonsevne.

Rådsdirektiv 2007/78/EF var det første direktivet som gjennomførte prinsippet om likebehandling i arbeidslivet og beskyttet mot diskriminering på grunnlag av bl.a. nedsatt funksjonsevne. Lovgivningen ble kombinert med en handlingsplan for tiltak mot diskriminering. Senere EU-lovgivning er gjennomgått i dette kurshefte.

I 2022 trer EUs tilgjengelighetslov (Accessibility Act) i kraft, som vil være et viktig skritt for lik beskyttelse av rettigheter for alle EU-borgere til produkter og tjenester på en rekke områder.

[i] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2001-22/id143931/

[ii] Se http://www.troshandboka.no/Bilder/News/Full+deltakelse+for+alle+del+1.pdf

[iii] Se https://www.regjeringen.no/contentassets/e2361e34e995496589470336829751cc/no/pdfs/nou200520050008000dddpdfs.pdf

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Internasjonalt er FN Konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne det viktigste dokumentet. Den trådte i kraft 3. mai 2008, og ble underskrevet av Norge i 2007 og ratifisert 3. juni 2013. Det betyr at staten er forpliktet til å følge det som står i konvensjonen. I Konvensjonen tas universell utforming opp på flere steder:

• Artikkel 2 Definisjoner, definerer universell utforming: «Med ”universell utforming” menes utforming av produkter, omgivelser, programmer og tjenester på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming. ”Universell utforming” skal ikke utelukke hjelpemidler for bestemte grupper av mennesker med nedsatt funksjonsevne når det er behov for det.»
• Artikkel 4 Generelle forpliktelser, pkt. f), krever at «å iverksette eller fremme forskning på og utvikling av varer, tjenester, utstyr og anlegg som er universelt utformet i samsvar med definisjonen i artikkel 2 i denne konvensjon, og som bør kreve minst mulig tilpassing og lavest mulige kostnader, for å ivareta de spesielle behovene til en person med nedsatt funksjonsevne, å fremme deres tilgjengelighet og bruk, og å fremme universell utforming i utviklingen av standarder og retningslinjer.»

I tillegg har Norge fra 2018 en lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven) som er felles for alle diskrimineringsgrunnlag, og også omtaler krav om universell utforming.

Likestillings- og diskrimineringsloven trådte i kraft 1. januar 2018 og dekker alle diskrimineringsgrunnlagene, herunder diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne. Universell utforming og individuell tilrettelegging (se definisjoner i kapittel 2) dekkes av Kapittel 3 Universell utforming og individuell tilrettelegging. Det er tre paragrafer som stiller krav om universell utforming, og fire paragrafer som tar opp krav om individuell tilrettelegging. Kapitlet har følgende bestemmelser:

• 17 Universell utforming sier at: «Offentlige og private virksomheter rettet mot allmennheten har plikt til universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjoner. Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, inkludert informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), slik at virksomhetens alminnelige funksjoner kan benyttes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse. Plikten gjelder ikke utforming eller tilrettelegging som innebærer en uforholdsmessig byrde for virksomheten.

Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på:
a) effekten av å fjerne barrierer for personer med funksjonsnedsettelse
b) om virksomhetens alminnelige funksjoner er av offentlig art
c) kostnadene ved tilretteleggingen
d) virksomhetens ressurser
e) sikkerhetshensyn
f) vernehensyn.

Plikten etter første ledd anses som oppfylt dersom virksomheten oppfyller krav til universell utforming i lov eller forskrift.»

• 18 Særlig om universell utforming av IKT krever at: «Løsninger for IKT som underbygger virksomhetens alminnelige funksjoner, og som er hovedløsninger rettet mot eller stilt til rådighet for allmennheten, skal være universelt utformet fra det tidspunktet som er fastsatt i § 41.

Med IKT menes teknologi og systemer av teknologi som brukes til å uttrykke, skape, omdanne, utveksle, lagre, mangfoldiggjøre og publisere informasjon, eller som på annen måte gjør informasjon anvendbar.

Plikten gjelder ikke IKT-løsninger der utformingen reguleres av annen lov eller forskrift.»

• 19 Plikt til å arbeide aktivt for å fremme universell utforming tar opp aktivitetsplikten i forhold til universell utforming: «Offentlige virksomheter skal arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming innen virksomheten. Det samme gjelder for private virksomheter rettet mot allmennheten.»
• 20 Rett til individuell tilrettelegging av kommunale tjenester sier at: «Barn med funksjonsnedsettelse har rett til egnet individuell tilrettelegging av kommunale barnehagetilbud, for å sikre likeverdige utviklings- og aktivitetsmuligheter.

Personer med funksjonsnedsettelse har rett til egnet individuell tilrettelegging av kommunale tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven av varig karakter for den enkelte, for å sikre et likeverdig tilbud.

Retten etter første og andre ledd gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde. I denne vurderingen skal det særlig legges vekt på
a) tilretteleggingens effekt for å fjerne barrierer for personer med funksjonsnedsettelse
b) kostnadene ved tilretteleggingen
c) virksomhetens ressurser.»

• 21 Rett til individuell tilrettelegging for elever og studenter krever at: «Elever og studenter med funksjonsnedsettelse ved skole- og utdanningsinstitusjoner har rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen, for å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter.

Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde. I denne vurderingen skal det særlig legges vekt på
a) tilretteleggingens effekt for å fjerne barrierer for personer med funksjonsnedsettelse
b) kostnadene ved tilretteleggingen
c) virksomhetens ressurser.»

• 22 Rett til individuell tilrettelegging for arbeidssøkere og arbeidstakere sier at: «Arbeidstakere og arbeidssøkere med funksjonsnedsettelse har rett til egnet individuell tilrettelegging av ansettelsesprosess, arbeidsplass og arbeidsoppgaver, for å sikre at de kan få eller beholde arbeid, ha tilgang til opplæring og annen kompetanseutvikling samt utføre og ha mulighet til fremgang i arbeidet, på lik linje med andre.

Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde. I denne vurderingen skal det særlig legges vekt på
a) tilretteleggingens effekt for å fjerne barrierer for personer med funksjonsnedsettelse
b) kostnadene ved tilretteleggingen
c) virksomhetens ressurser.»

• 23 Rett til individuell tilrettelegging for gravide arbeidssøkere, arbeidstakere, elever og studenter sier at: «Gravide elever og studenter har rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning og eksamen. Gravide arbeidstakere og arbeidssøkere har rett til egnet individuell tilrettelegging av ansettelsesprosess, arbeidsplass og arbeidsoppgaver.

Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde. I denne vurderingen skal det særlig legges vekt på
a) tilretteleggingens effekt for å fjerne barrierer for kvinners deltakelse i utdanning og arbeid
b) kostnadene ved tilretteleggingen
c) virksomhetens ressurser.»

Videre tar lovens kapittel 6 Håndheving, bevisbyrde og reaksjoner opp universell utforming:

• 35 Håndheving av reglene om universell utforming av IKT sier at: «Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) skal føre tilsyn med at kravene i § 18, jf. § 41 om universell utforming av IKT, overholdes.

Difi kan gi pålegg om retting mot en virksomhet som ikke oppfyller plikten til universell utforming etter § 18 første ledd og forskrift gitt i medhold av § 18 fjerde ledd, og kan treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre gjennomføring av pålegget dersom fristen for å etterkomme pålegget er oversittet. Reglene i diskrimineringsombudsloven § 13 første til tredje ledd gjelder tilsvarende.

Difi kan kreve de opplysningene som er nødvendige for å gjennomføre sine oppgaver etter loven, og kreve adgang til IKT-løsninger som nevnt i § 18. Det samme gjelder klageinstansen ved klage over vedtak etter andre ledd.

Søksmål om gyldigheten av vedtak truffet av Difi eller av klageinstansen må reises innen tre måneder etter at underretning om vedtaket er mottatt. Vedtaket kan ikke bringes inn for domstolene uten at klageadgangen er utnyttet og klagen er avgjort. Søksmål skal likevel i alle tilfelle kunne reises når det er gått seks måneder fra klage første gang ble fremsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at klageinstansens avgjørelse ikke foreligger.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om utmåling av tvangsmulkt, og hvordan vedtak om tvangsmulkt skal gjennomføres.»

Transportlovgivning – norske lover og forskrifter – busstransport

Figur 44: (Foto: Kolumbus AS, Svein Ystanes)

Lov om yrkestransport med motorvogn og fartøy (yrkestransportlova)

Yrkestransportloven trådte i kraft 2003-01-01 og har ikke bestemmelser om universell utforming eller tilgjengelighet, men har krav i forbindelse med transport av personer med nedsatt funksjonsevne.

Lov om endringar i yrkestransportlova (gjennomføring av EØS-reglar om busspassasjerrettar)

Loven trådte i kraft 2015-01-01. Loven innfører ny § 32a om passasjerrettigheter til yrkestransportloven, som bl.a. berører passasjerer med nedsatt funksjonsevne; nemlig at Samferdselsdepartementet kan peke ut bussterminaler som skal tilby assistanse med nedsatt funksjonsevne, og gi forskrift om slike ordninger.

Kommentar: Denne loven tar opp krav om tilrettelegging, ikke universell utforming.

Forskrift om universell utforming av motorvogn i løyvepliktig transport mv.

Denne forskriften av 2009 har hjemmel i lov om yrkestransport med motorvogn og fartøy (yrkestransportloven). Forskriften trådte i kraft 2010-01-01. Forskriften omfatter løyvepliktig persontransport i rute, med buss i klasse II og III samt for løyvepliktig transport for personer med nedsatt funksjonsevne (dvs. motorvogn som er spesielt utformet med tanke på transport for personer med nedsatt funksjonsevne). Reglene omfatter krav til godkjenning av kjøretøyene.

Forskrift, om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften)

Forskriften trådte i kraft 1997-01-01 og ble sist endret i 2015. Den har hjemmel i vegtrafikkloven.

Forskriften henviser ikke til universell utforming men har bestemmelser som gjelder passasjerer med nedsatt funksjonsevne.

Forskrift om busspassasjerrettigheter

Forskriften trådte i kraft 2016-04-01 og er en gjennomføring av EUs forordning (EU) nr. 181/2011 i norsk rett. Følgende bestemmelser er relevante:

• 3.Medvirkning for organisasjoner som representerer personer med nedsatt funksjonsevne eller redusert bevegelighet sier at:

Statens vegvesen skal ta initiativ til at det nedsettes en gruppe i samsvar med forordning (EU) nr. 181/2011 artikkel 11.

• 4.Utpeking av bussterminaler som skal tilby assistanse til personer med nedsatt funksjonsevne eller redusert bevegelighet sier at:

«Vegdirektoratet peker ut bussterminaler som skal tilby kostnadsfri assistanse til reisende med nedsatt funksjonsevne eller redusert bevegelighet.
Utpekingen skjer ved enkeltvedtak.»

Transportlovgivning  – norske lover og forskrifter – jernbanetransport

Figur 45: Jernbanestasjon  (Foto: Universell Utforming AS, Rudolph Brynn)

Forskrift om nasjonale tekniske krav m.m. for jernbaneinfrastruktur på det nasjonale jernbanenettet (jernbaneinfrastrukturforskriften)

Denne forskriften har hjemmel i jernbaneloven og ble fastsatt 2011-07-01 av Statens jernbanetilsyn. Forskriften tar opp krav til universell utforming av plattformer og at høyde- og avstandsforskjeller mellom tog og plattformer skal minimaliseres slik at passasjerenes sikkerhet ved av- og påstigning ivaretas.

Forskrift om kjøretøy på jernbanenettet (kjøretøyforskriften)

Forskriften har hjemmel i jernbaneloven og ble fastsatt 2017-01-01 av Statens jernbanetilsyn. Forskriften krever ikke universell utforming, men tilrettelegging.

Vedlegg til forskriften – krav til kjøretøy omhandler tillatelse til ibruktaking. Pkt. 5.1.2. Ombordstigningshjelpemidler sier at

«Bruk av ombordstigningshjelpemidler for å minske gapet mellom plattform og kjøretøy skal alltid vurderes. Hvis gapet mellom plattform og kjøretøyet er uforsvarlig stort, skal det av hensyn til sikkerheten finnes egnet ombordstigningshjelpemiddel på kjøretøy eller plattform for sikker ombordstigning og avstigning. Kravene i TSI PRM punkt 4.2.2.12 gjelder tilsvarende for slike ombordstigningshjelpemidler.»

Forskriften tar også opp seter og spesielle ordninger for bevegelseshemmede, særlige passasjerinnretninger og løftesystemer. Videre tar forskriften opp nødssituasjoner og evakuering av orienterings- og bevegelseshemmede.

Forskrift om krav til sporvei, tunnelbane, forstadsbane m.m. (kravforskriften)

Forskriften trådte i kraft 2015-01-01 og tar opp flere relevante krav:

• Plattformer – lengde, høyde og avstandsforskjeller;
• Tuneller og broer;
• Evakuering

Forskrift om gjennomføring av kommisjonsforordning (EU) nr. 1300/2014 av 18. november 2014 om de tekniske spesifikasjonene for samtrafikkevne med hensyn til tilgjengelighet til Unionens jernbanesystem for funksjonshemmede og bevegelseshemmede personer (TSI-PRM)

Kommisjonsforordning (EU) nr. 1300/2014 av 18. november 2014 om den tekniske spesifikasjon for samtrafikkevne vedrørende tilgjengelighet til Den europeiske unionens jernbanesystem for personer med funksjonshemming og nedsatt bevegelighet. Forskriften trådte i kraft 2015-09-28 og har hjemmel i jernbaneloven og samtrafikkforskriften.

Forskriften bestemmer at TSI-PRM gjelder i henhold til EØS-avtalen og håndheves av Statens jernbanetilsyn.

Kommisjonsforordning (EU) nr. 1300/2014 av 18. november 2014 om den tekniske spesifikasjon for samtrafikkevne vedrørende tilgjengelighet til Den europeiske unionens jernbanesystem for personer med funksjonshemming og nedsatt bevegelighet ble vedtatt 18. november 2014 og publisert i EU-tidende 12. desember 2014. Forordningen gjelder i EU fra 1. januar 2015.

Forordningen er hjemlet i direktiv 2008/57/EF artikkel 6(1) og artikkel 8(1). På bakgrunn av at TSIer krever jevnlig revisjon, jf. direktiv 2008/57/EF artikkel 6, er TSI om personer med nedsatt bevegelighet (TSI PRM) revidert. Samtidig er også TSIene for de andre strukturelle delsystemene revidert, se egne EØS-notater om hver av disse.

Formålet med forordningen er ivaretakelse av samtrafikkevnen og tilgjengeligheten til Fellesskapets jernbanesystem, herunder ønsket om harmonisering av bestemmelsene som skal gjelde for personer med nedsatt funksjonsevne og redusert mobilitet.

For mer informasjon om konsekvenser for norsk lovgivning, økonomi og administrasjon av revidert TSI PRM, se: Ny TSI PRM – regjeringen.no.

Forskriften har følgende bestemmelser:

§ 2. Statens jernbanetilsyn utøver myndighet etter denne forskriften.

§ 3. Forskriften trer i kraft straks. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift 23. mai 2011 nr. 540 om gjennomføring av vedtak 2008/164/EF av 21. desember 2007 om den tekniske spesifikasjonen for samtrafikkevne vedrørende «personer med nedsatt bevegelighet» i det transeuropeiske jernbanesystem for konvensjonelle tog og høyhastighetstog (TSI-personer med nedsatt bevegelighet).

For å  lese hele TSI PRM, se 32014r1300.pdf (lovdata.no).

Infrastrukturlovgivning – norske lover og forskrifter – byggverk

Figur 46: Hovedbanestasjon Trondheim (Foto: Universell Utforming AS, Rudolph Brynn)

Plan- og bygningsloven

Lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) trådte i kraft 1. januar 2013.

• 1-1 Lovens formål sier bl.a. at: «Prinsippet om universell utforming skal ivaretas i planleggingen og kravene til det enkelte byggetiltak».

I loven er det stilt krav om at byggverk for publikum, arbeidsbygning og uteområder for allmenheten skal være universelt utformet. Videre har loven flere relevante bestemmelser for:

• 11-9.Generelle bestemmelser til kommuneplanens arealdel, pkt. 5 sier at (Kommunen kan uavhengig av arealformål vedta bestemmelser til kommuneplanens arealdel om:) byggegrenser, utbyggingsvolum og funksjonskrav, herunder om universell utforming, leke-, ute- og oppholdsplasser, skilt og reklame, parkering, frikjøp av parkeringsplasser etter § 28-7 og utnytting av boligmassen etter § 31-6;
• 12-7.Bestemmelser i reguleringsplan sier at: I reguleringsplan kan det i nødvendig utstrekning gis bestemmelser til arealformål og hensynssoner om følgende forhold: Pkt. 4 funksjons- og kvalitetskrav til bygninger, anlegg og utearealer, herunder krav for å sikre hensynet til helse, miljø, sikkerhet, universell utforming og barns særlige behov for leke- og uteoppholdsareal;
• krav til universell utforming og forsvarlighet (§ 29-3), sier at: Tiltak etter kapittel 20 skal innenfor sin funksjon være universelt utformet i samsvar med forskrifter gitt av departementet. Tiltak etter kapittel 20 som omfatter arbeidsbygg skal være universelt utformet i samsvar med forskrift gitt av departementet;
• 31-4.Pålegg om dokumentasjon og utbedring sier blant annet at: Departementet kan gi forskrift om kommunens adgang til å gi pålegg om dokumentasjon og utbedring av eksisterende byggverk og installasjoner

Pålegg kan bare gis der utbedring vil gi vesentlig forbedring av byggverkets eller installasjonens funksjon som tilsies av tungtveiende hensyn til universell utforming, helse, miljø, sikkerhet eller bevaringsverdi. I vurderingen skal det legges vekt på kostnadene ved pålegget, antall brukere, hvilke farer eller ulemper de utsettes for, og avstanden mellom den faktiske tilstanden og gjeldende krav.

Byggteknisk forskrift (TEK17)

Forskrift om tekniske krav til byggverk (byggteknisk forskrift) TEK17, som trådte i kraft 1. juni 2017. Den erstattet TEK10 og innførte enkelte endringer og tydeligere definerte krav.

Veiledning om tekniske krav til byggverk[i], utdyper kravene i byggteknisk forskrift. Forholdet mellom dem er at forskriften angir minimumskrav og funksjonskrav, mens veiledningen fortolker funksjonskravene og gir preaksepterte ytelser som vil oppfylle kravene.

Forskriften gir blant annet krav til:

• krav til uteoppholdsareal (§ 8-3)
• gangatkomst til byggverk med krav om universell utforming (§ 8-6);
• gangatkomst til uteoppholdsareal med krav om universell utforming (§ 8-7);
• parkeringsplan, annet oppstillingsareal og kjøreatkomst til byggverk med krav om universell utforming (§ 8-8);
• krav til planløsning og universell utforming av byggverk (§ 12-1);
• krav om heis i byggverk (§ 12-3);
• krav om bl.a. at det skal være lett å orientere seg (§ 12-6);
• krav til trapper og rekkverk (§§ 12-14, 12-15)
• krav til ramper (§ 12-16);
• krav til vindu og andre glassfelt (§ 12-17);
• krav til skilt, styrings- og betjeningspanel, håndtak, armaturer og lignende (§ 12-18);
• krav til luftkvalitet (Kap 13.I);
• krav til lyd og vibrasjoner (Kap. 13.II).

[i] Se https://dibk.no/byggereglene/byggteknisk-forskrift-tek17/

EU lovgivning med EØS relevans – busstransport

Europa-Parlamentets og Rådets Direktiv  2001/85/EF af 20. november 2001 om særlige bestemmelser for køretøjer, der anvendes til personbefordring og har flere end otte siddepladser ud over førerens plads, og om ændring af direktiv 70/156/EØF og 97/27/EF

Bussdirektivet (Buses and coaches Directive^[i]) trådte i kraft i EU i 2001 og i Norge den 13. februar 2004^[ii].

Direktivet stiller krav til busser av klasse 1, bybusser. Busser av klasse 2 (forstadsbusser) og klasse 3 (ekspressbusser) er ikke omfattet. Det er opp til medlemslandene selv å stille krav for klasse 2 og klasse 3, og da skal tekniske spesifikasjoner anvendes som allerede er angitt i direktivet. Kommisjonen har tidligere i et notat bebudet at de kan komme med nye direktiver for nyttekjøretøyer før 2010, uten at det har kommet noe mer konkret om dette.

Bussdirektivet stiller konkrete krav til utforming av bussene som i det alt vesentlige kommer bevegelseshemmede til gode. Kravene er anført i Anneks VII” Requirements for technical devices facilitating access for passengers with reduced mobility”, og omfatter blant annet

• prioriterte sitteplasser for passasjerer med redusert mobilitet, herunder at minst ett slikt sete skal ha plass under eller ved siden, for en førerhund;
• kommunikasjonshjelpemidler;
• piktogrammer, som skal være tydelige og plassert utenfor bussen slik at det tydelig ses hvilken inngang som er tilgjengelig for rullestoler;
• krav til plasser for rullestoler;
• plassering av klappseter på det sted der rullestoler kan festes;
• festeanordninger for rullestoler;
• belysning på ombordstignings- og avstigningspunktene for personer med redusert mobilitet, samt
• direktiver for ulike ombordstigningshjelpemidler, herunder knelingssystemet for bussen, heis og rampe.

[i] Direktiv Dir 2001/85/EC

[ii] http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=OJ:L:2002:042:0001:0102:DA:PDF

Europa-Parlamentets og Rådets Forordning (EU) Nr. 181/2011 af 16. februar 2011 om buspassagerers rettigheder og om ændring af forordning (EF) nr. 2006/2004

Forordningen trådte i kraft i 2011 og tar bl.a. opp rettigheter for passasjerer med nedsatt funksjonsevne.

Vedlegg I Assistance til handicappede og bevægelseshæmmede tar opp flere temaer:

• assistanse på utpekte bussterminaler;
• mulighet for at passasjerer med nedsatt funksjonsevne skal kunne melde ankomst til terminal og behov for assistanse;
• assistanse for at passasjerer skal kunne bevege seg fra møtested til innsjekkingsskranken, ventesal og avgangsområde; til ombordstigning, plassering av bagasje, henting av bagasje og avstigning;
• assistanse i bussen, bl.a. informasjon, på- og avstigning dersom det er annet personale enn sjåføren om bord i bussen osv.

Vedlegg 2 Handicaprelateret uddannelse tar opp krav til opplæring av personell på slike bussruter.

Kommentar: Denne forordningen tar opp krav om tilrettelegging, ikke universell utforming.

EU-lovgivning med EØS relevans – jernbanetransport

Europaparlamentets og rådets forordning (EF) Nr. 1371/2007 af 23. oktober 2007 om jernbanepassagerers rettigheder og forpligtelser

Forordningen tar bl.a. opp krav i forbindelse med rettigheter for togpassasjerer med nedsatt funksjonsevne. Dette omfatter at:

• reiseinformasjon skal spesielt tilpasses hørsels- og synshemmedes behov;
• ved forsinkelser skal jernbanevirksomheten ha spesiell oppmerksomhet på behovene til passasjerer med nedsatt funksjonsevne og deres behov;
• forbud mot diskriminering av passasjerer ved ombordstigning og transport;
• plikt til informasjon overfor passasjerer med nedsatt funksjonsevne dersom vedkommende er nektet ombordstigning av sikkerhetshensyn;
• krav om tilgjengelighet til plattformer, stasjoner og vogner;
• krav om tilrettelegging på ubemannede stasjoner og stasjoner uten ledsagende personell;
• krav til assistanse på stasjoner;
• krav til assistanse om bord på toget;
• betingelser for assistanse – krav om forhåndsvarsel osv.;
• krav om erstatning av hjelpemidler.